|
|
Halsa frikirke
På et menighetsmøte, som ble holdt hos Simon
Pedersen i mai 1947, ble det bestemt å sette opp et bedehus på Halsa.
Martin Jørgensen hadde stilt tomt til rådighet, og den ble kjøpt for 100
kroner. Byggekomité ble valgt, med Trygve Torrissen som formann.
Allerede i juni samme år var komiteen i full sving: tomta ble skyldsatt,
det ble laget tegninger, søkt om byggetillatelse og satt i gang
innsamling av penger. Igjen trådte altså ildsjelene til med ukuelig
optimisme. Men det skulle likevel ta noen år før bedehuset sto ferdig.
Først i 1953 var finansieringen i orden og byggetillatelse gitt.
2. nyttårsdag 1954 ble det for første gang holdt
møte i en nesten ferdig kirkesal. Det kom så forespørsel til menigheten
om presbyteriemøtet i 1955 kunne legges til Halsa. Det gikk menigheten
inn for, og dermed var det bare å hive seg rundt. Kjelleretasjen måtte
innredes med kjøkken, spisesal, garderobe og toaletter, og huset måtte
males utvendig. Med en kjempeinnsats fra dugnadsfolk og faste snekkere
som jobbet også i mange nattetimer, sto Halsa frikirke ferdig til å ta
imot presbyteriemøtet. Innvielsesfesten var 1. juli 1955, og innvielsen
ble foretatt av daværende presbyterieformann Elling Kilvik.
I årene etter krigen var det mangel på så mangt,
også byggematerialer. Men bedehusbyggerne på Halsa ble kjent med at et
lagerbygg i Namsos var rimelig til salgs for den som ville rive det.
Størrelsen på lagerbygget var 10 x
15 meter. To mann, Simon Pedersen og Sigurd
Furfjord, reiste til Nasmsos for å vurdere lagerbygget. De kom hjem med
en anbefaling om å kjøpe og rive, og for 2000 kroner ble bygget kjøpt.
Sommeren 1951 dro 8 mann fra bygda med snurperen ”Silda” til Namsos.
Rivingsarbeidet tok sin tid, for minst mulig måtte ødelegges under
arbeidet, i de materialfattige tider. I Namsos kjøpte karene resten av
det som manglet, så på hjemturen var båten lastet med alt som trengtes
for å gjøre bygget ferdig.
Vi vet hva som har skjedd med dette bedehuset i
ettertid: Det er bygget ut, vinduer er skiftet, taket er blitt fornyet,
det er grundig pusset opp og fornyet både i kirkesal og kjelleretasje.
Her er kommet asfalt og parkeringsplass. I dag fremstår kirkehuset som
trivelig, praktisk og velstelt. Og nok en gang: Raushet fra
menighetsfolk og bygdefolk for øvrig, samhold, dugnadsiver og identitet
til menigheten - og ikke minst offervilje - har gjort alt dette mulig.
Osa
frikirke
I 1889 ble det oppført et bedehus på Engavågen,
etter en felles innsats fra kristne i bygda med syn for saken. Huset,
som ble kalt ”Betel”, skulle være et felleseid bygdebedehus og alle
omreisende predikanter og også presten skulle få benytte det. Den
frikirkelige bevegelsen hadde også nådd til Meløy, og ”opprøret” mot
Statskirken fant grobunn også her. Det er en annen historie. Men dette
”opprøret” kuliminerte med at det ble dannet en egen frimenighet i bygda
i 1891.
En av drivkreftene bak menighetsdannelsen var Ole
Johannesen Osa. Han hadde også vært svært sentral da bedehuset ”Betel”
ble bygget. De fleste fant det både rett og rimelig at de frikirkelige
holdt sine møter på ”Betel”. Men ettersom huset ble bygget da samtlige
tilhørte Statskirken, kom spørsmålet opp om hvem som egentlig eide
huset. Mange av dem som aktivt hadde støttet bedehuset både økonomisk
og på annen måte, var nå blitt frikirkefolk. Spørsmålet ble om disse nå
skulle gå i gang med å bygge sitt eget forsamlingshus eller om de skulle
gjøre krav på sin del av eiendomsretten til ”Betel”
Dette vanskelige spørsmålet ble løst ved at
frimenigheten tilbød seg å overta huset med påhvilende gjeld – ca. 600
kroner + å tilbakebetale de bidrag som de statskirkelige hadde ytt. Det
kom bare ett eneste krav om tilbakebetaling av ytelser, men kravet ble
senere frafalt. ”Saaledes blev da ”Betel” menighedens eiendom”, sies det
i referat av saken. Medlemmenes holdning til både huset og gjelden kan
kanskje karakteriseres ved det som forstander Dyb skrev i
menighetsprotokollen i 1898: ”Søster Anne Elisabeth Omnes har ydet til
afbetaling av den gjæld der paahviler bedehuset ”Betel” på Osa kr. 100.
Nogle brødre ydet lørdagaften paa ældsteraadsmødet kr. 80 til afbetaling
an gjæld. Den gjæld som nu paahviler huset er kr. 20. Det haabes at en
eller flere brødre snart vil afbetale denne gjæld. Naar det er skeet
afholder vi et takkemøde til Herrens ære.”
En av grunnene til at det ikke ble satt frem noen
krav fra de statskirkelige, var muligens at i ett av vilkårene for
overtakelsen av huset sto at også statskirkelige predikanter fortsatt
skulle ha adgang til å tale i huset.
Menigheten vokste forholdsvis raskt, og allerede i
1895 finner vi en menighet som kan sies å være kommet i ganske ordnede
ytre forhold. Den har egen forstander, Lauritz Dyb som ble tilsatt i
1894, den eier egen kirke – eller bedehus, og den eier egen kirkegård.
Kirkegården ble anlagt i 1895 og var menighetens eiendom helt fra til
mot slutten av 1970-tallet da den ble overtatt av det offentlige.
I årene som fulgte forbedret man selve huset og
kjøpte inn nødvendig utstyr. I 1901 ble det lagt skifertak på huset og
det ble malt både utvendig og innvendig i 1905. Huset var nymalt til
kunnskapsprøvedagen, hvor bl.a. Johanna Sommerset og Odin Jonassen sto
til prøven. I 1912 ble benkene forbedret ”saa de blev baade anseelig
vakre og gode at sitte i” som det heter i protokollen.
Men så i 1920 ble faktisk hele huset revet og et
nytt og større satt opp. Det er det huset vi kjenner så godt, og som i
grove trekk sto uforandret frem til i 1978. Nybygget kostet den nette
sum av kroner 27.000. Givergleden må ha vært formidabel, for dette
beløpet var betalt i sin helhet allerede i 1926. 1923 ble det nye huset
malt utvendig og innvendig. Flere årstall: I 1937 ble det lagt inn
elektrisk lys i kirken – 18 lyspunkter til en kostnad på kroner 555. I
1949 kjøpte man så det orgelet som gjorde tjeneste helt frem til vi
fikk det nye elektroniske som står fremme på podiet i dag. Orgelet sto
først oppe på galleriet. I 1963 ble orgelet flyttet ned til kirkesalen,
da galleriet ble omgjort til kjøkken, garderobe og toaletter.
Abraham Pedersen fra Halsa lastet hest og vogn i en
stor båt som ble ført til Osa. Her var han med og kjørte materialer frem
til kirkehuset.
Kornelius Osa forteller i en artikkel som kommer i
årets årbok, at han en dag besøkte sin gamle tante og fortalte at nå var
det kommet orgel til bedehuset. ”Nei, ha dåkk fått orgel. Ja, da ska du
sjå at det bi snart både tårn og klokka også”, svarte hun. Kornelius
har forresten også med en beskrivelse av hvordan selve kirkesalen så ut
før kirken ble revet og bygd opp igjen i 1920:
”Tømmerveggene var malt lyseblå. Inventaret var
enkelt – benkene var smale og uten ryggstø. Prekestolen var den samme
som brukes nå, men der var ikke noen plattform rundt, bare et par
trappetrinn bak. På veggen bak prekestolen hang husets navn ”Betel” –
brodert på tøy. Midt på gulvet mellom benkeradene sto en stor etasjeovn,
med malmrør som gikk rett opp gjennom taket. Inngangen gikk gjennom
bislaget og rett inn i møtesalen.”
I 1978 ble så Osa frikirke gjenåpnet og innviet på
ny etter den hittil største utbygging og opp-pussing. Nå fikk man et
tilbygg med kjøkken, to mindre møtesaler, peisestue, toaletter og
barnehagelokaler. Selve hovedkirken fikk nytt tak, bordkledning og nye
vinduer, kirkesalen ble pusset opp og malt i varme farger. Også
utearealet fikk et skikkelig løft, idet bårehuset/uthuset ble flyttet og
plassen fremfor kirken ble asfaltert.
Mange husker sikkert alle de dugnadene som ble
gjennomført under den siste store utbyggingen. En lørdag var det
skikkelig stordugnad. Det krydde av snekrende, murende og malende
mannfolk over alt på hele kirken. Georg Lindal, som ledet arbeidet, gav
opp å styre. De gamle garvede og selvstendige snekkerne så hva de skulle
gjøre – og gjorde det. I løpet av noen lørdagstimer ble et helt
månedsverk utført på huset. Inne styrte en stor tropp med damer med
maten. I kirkesalen var det dekket langbord fra øverst til nederst.
Arbeidet og fellesskapet gikk med liv og lyst. ”Alle” var med – også
mange som ikke tilhørte frikirken. Det sier også noe om hva en kirke –
eller et bedehus – betyr i ei bygd.
Det koster - arbeid, frivillighet, innsats,
private penger, svette – og kanskje noen tårer – å holde disse tre
kirkehusene vedlike og tjenlige i lokalsamfunnene. Men det har gått.
Fordi noen har tatt på seg disse kostnadene, år etter år. Den troskap
mange mennesker utviser er det all grunn til å bøye seg i støvet for.
Den er formidabel.
Og fra både
menighetsfolk og fra folk ellers i bygda er det i årenes løp kommet
nyttige gaver av ymse slag. Det gjelder alle tre kirkehusene. Stoler og
bord, lysekroner og kirkeskip, alterbilde og annen utsmykking, kniver og
gafler, blomster og utstyr til begravelses-seremonien…. Hva annet er
det, enn uttrykk for samhold og mangfold, kjærlighet og identitet. Og
fellesskap i alvor, bønn, fest og glede.
Alle publikasjoner, artikler og historier, inkludert innholdet i
disse, som er lagt ut på Ågskardet's hjemmeside, har nettstedet eiere
ikke avsvar for. Det er fullt ut personene bak overnevnt materiale, som
står ansvarlig for alt som måtte forekomme i forhold til publiseringen
av dette materiale. |