Gårdshistorie for Ågskardet
Hovedside gårdshistorie
Generell informasjon
Gårdene
Ågskardet's hjemmeside
Søk
Kontakt oss





Glemt passordet?
Gnr. 16 Bnr. 1: Arhaug PDF Utskrift E-post
Skrevet av fra "Gård og grend i Meløy" (1981) og med bidrag fra Rolf Arhaug   
mandag 03. mars 2008
 

Fra "Gård og Grend i Meløy" (1981) 

 

 

Gnr. 16, bnr. 1, Arhaug, skyld 0,62 mark. (Løpenr. 161 a.) 

 

Image

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eier i 1978 var Evelyn Moen (f. 1942), gift med Tor Moen (f. 1936). De bor i Sel­jord i Telemark hvor Tor har forretning. Ekteparet har følgende barn: Merete (f. 1962), Roger (f. 1963), Trond-Egil (f. 1965).

 

Bruket er helt nedlagt og høstes ikke av andre. Innmarken er på ca 35 dekar, hvorav 15 dekar er fulldyrket, resten er slåtteland. Skogen er på ca 1 000 dekar produktiv løv­skog, ispedd en god del planteskog av gran. For 25 år siden var besetningen på gården 3 kyr pluss ungdyr og 6 sauer.

 

For 25 år siden var eieren av Arhaug, bnr. 1 også fisker og drev som lottkar i Lo­foten og på Finnmark. Drev også for Val­vær. Men mest ekstrainntekter hadde eieren av skogen. Det ble hvert år drevet ut bety­delige mengder bjørk av skogen. For 50 år siden hadde eieren listerbåt og drev selv­stendig som fisker. Det var i 1963 at bruket ble nedlagt fordi eieren fikk hjerteinfarkt. Bruket har ligget fraflyttet i 15 år og bebyg­gelsen begynner nå å forfalle.

 

Det var i 1972 at Evelyn fikk skjøte på bnr. 1 fra sin far, Rolf Arhaug (f. 1918), som kjøpte gården av sin far Kristian Mørk Edvartsen (f. 1878) i 1949. Begge disse eier­ne drev som nevnt kombinasjonsdrift mel­lom jord og skog på den ene siden og sjø­drift på den andre. Det var bra utkomme på bruket, kanskje særlig takket være skogen. At bruket var veiløst, anså man den gang ik­ke for noen stor ulempe så lenge sjøen var viktigste sambandsvei.

 

Kristian Mørk kjøpte bruket av Martin Martinussen m.fl. for 1 500 kr i 1911. Det var ikke direkte slektskap mellom Kristian Mørk og Martinussen-slekten. I grunnboka står det at det var Martin Martinussen som i 1873 fikk skjøte på eiendommen og satt med den til han solgte i 1911. I folketellin­gen 1900 er imidlertid eieren kalt Elling Martinussen (f. 1861). I tellingen 1875 fin­ner vi heller ikke Martin. Der er Hans Da­nielsen (f. 1845) oppført som eier og driver på bruket. Vi kan bare konstatere at Martin må ha oppholdt seg annensteds under disse tellingene og ikke er blitt oppfattet som eier av tellerne. Men likevel finner vi ham i kir­keboka 1893 oppført som gårdbruker under Arhaug.

 

Martins forgjenger som hjemmelsinneha­ver, Benjamin Matias Eriksen som fikk skjøte i 1876, leter vi også forgjeves etter i folketellingen 1875. Først når vi kommer til Hans Danielsen (f. 1845), blir det overens­stemmelse mellom grunnboka og folketel­lingen 1875. Hans Danielsen var gift med Hanna Monsdtr. (f. 1840). De hadde 2 søn­ner og 1 datter, alle i førskolealderen. Ingen av dem finnes som brukere, enten må de ha dødd tidlig eller flyttet ut. Hans Danielsen kjøpte bruket av Martinus Andreas Peder­sen (f. 1830) i 1873, så det ble bare tre år han satt på bruket.

 

Martinus kjøpte bruket av Jens Jakob­sens (f. 1824) dødsbo antakelig 1861. Det året gifter han seg nemlig med enken etter Jens, Maren Kristine Benjaminsdtr. (f. 1820) som var ti år eldre enn han. Hun var datter av Benjamin Petersen Jenslund. Jens Jakobsen fikk kgl. skjøte på br. nr. 1 i 1853. Det var Det Nordlandske Kirke- og Skolefond som før hadde vært eier. Hans forgjenger var bygselmann Hans Olsen (f. 1778) fra Tydalens anneks til Selbu, gift med Beret Hansdtr. (f.1783) fra Stien i Ra­na. Hans Olsen overtok i 1814 etter Peder Johansen (f. 1765) som døde det året, bare 49 år gammel. Peder Johansen var gift med Beret Pedersdtr. (f. 1753) som altså var 12 år eldre enn mannen. De hadde ikke barn.

 

Før Peder Johansen var det Nils Kristoffersen som var bygselmann på halv­delen av Arhaug. Det var omkring 1785 han overdrog bygsla til Peder Johansen som ik­ke kan sees å være i nært slektskap. Selv overtok han etter sin far, Kristoffer Olsen i 1774. Han kan vi følge bakover til 1767 da han overtok bygsla etter Jens Bryneldsen. Far til Jens, Bryneld Sørensen, hadde i 1722 hele bygsla, 1/2 våg, i Arhaug. Men i 1712-14 er bygsla delt og faren, Søren Bryneldsen, har den andre halvparten. Søren er antakelig den første av denne slekten og overtar i 1711 etter Johan Gjertsen som også har halve bygsla. Bygselmann før ham er Ole Rasmussen, også på halvparten av Arhaug.

 

Før 1678 må vi regne med bare en oppsit­ter i en kort tid og det er Kristoffer Peder­sen. Kommer vi tilbake til 1674 deler han med John Rasmussens enke, Eli. Det er i 1666 hun blir enke, og hun har også vært hjemsøkt av ildebrann samme år. Den an­dre parten ligger øde, står det. I Rødøy kir­kes jordebok får vi litt nærmere beskjed om forholdene på Arhaug. Eli har bare 1/3 av Arhaug, 1/2 pd, det samme har også Kristof­fer Pedersen. Den parten som ligger øde, er 1/3 av gården. Om denne parten skriver sog­nepresten: « For denne plads ringhed kand det halfe pd ikke blive bygslet.» Det ser alt­så ut til at det en kort tid har vært 3 oppsit­tere på Arhaug. Videre bakover til 1653 lig­ger hele Arhaug øde, og det synes å ha vært tilfelle helt fra 1647 - i 6 år. Siste oppsitter før alt ble liggende øde, var John. Han har bygsla bare i 3 år og må antakelig ha fått en brå død. Nesten like kort periode har visst­nok hans forgjenger, Sivert, også hatt. Hans navn er faktisk bare nevnt en eneste gang, og det er i 1643. For årene 1649-50 har Rasmus Pedersen betalt Rødøypresten 1 1/2 Rd landskyld for halve gården, så han deler vel med Sivert.

 

I 1636-37 er det 2 skattebetalende opp­sittere på gården, John og Tomas. De sitter bare noen få år de også. I tiden 1626-30 heter oppsitterne Ole Arhaug og Ole Lar­sen, hver med l pd i leding. I tiden 1623-26 heter oppsitterne Oluf og Ing­brigt. Før 1623 er der en som heter Kristof­fer igjen. Etternavnet hans mangler vi. I 1620 deler han bygsla med Oluf og i 1618 med Martin. Fra 1610-17 ser det ut til at Kristoffer har vært eneste oppsitter på går­den.

 

Som vi har sett er det helt påfallende kor­te perioder hver enkelt bruker sitter med bygselrettighetene. Når vi sammenholder dette med at alle står i laveste skatteklasse - ødegårdsmenn - så ligger det nær å tro at det må ha vært nokså fattigslig og vanskelig for folk på denne gården på 1600­ tallet, og at de brøt opp og flyttet så sant det gas anledning. At alle bygslerne skulle få så kort liv, virker ikke sannsynlig.

 

Det foreligger dessuten et skifte fra langt seinere tid som tyder på at armoden har vært hårdnakket på Arhaug i gamle dager. Skiftet er fra 1748 og gjelder dødsboet etter tidligere nevnte Bryneld Sørensen og kona, Sofie Jensdtr. Det er 4 barn etter dem, Kri­stoffer og Jens, begge myndige og døtrene, Barbro og Ane, som også er voksne. Boets sum var 6 Rd 2 m 8 sk, mens gjelden var 5 RD 8 sk. Boet erklæres fallitt. Her er intet å arve for barna.

 

 

 

Oppdateringer: 

 

 

 

Minner fra Arhaugen

 

 

 

Av Rolf Arhaug

 

 

Image 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Over: Arhaug, med utsikt mot Halsa. 

 

 

For meg ble det ikke bare 7 år i Arhaugen, men 50 år. De som har gransket bosettin­gen i Meløy, har jo også funnet ut at det har bodd folk i Arhaug i rundt 1000 år, så det er nok de som har levet alle sine leveår på dette stedet i tidligere tider. Jeg har ofte fått høre at det måtte være forferdelig å bo på et slikt sted, og man kan spørre seg om det virkelig var så ille som enkelte mente?

 

Svaret må bli nei!

 

 

 

I Arhaug var det trygt og godt å bo. Så­vidt jeg vet, så har det aldri skjedd noen ulykke i Arhaug? Jeg kan huske fra vi var ganske små, at vi satt på berget helt nede ved sjøkanten og fisket småmort. Her var det «hammer i hav» overalt. Da vi skulle lære oss å svømme, måtte vi som regel uto­ver Korsvikleira, for der var det grunnere vann å vasse i. Senere var det bare å stå på Arhaugklippen og stupe rett i sjøen, for her var det dypt nok.

 

 

Ja, det er nok sant at det i Arhaug, som også alle andre steder i Meløy, var mye slit. Men det var aldri noen faretruende steder å ta seg fram for snø og is, noe som var tilfelle mange andre steder i kommu­nen. Vel nok hadde vi ingen vei, men det var det flere enn oss som ikke hadde på den tiden. Til handel og post på Åg var det kun ca. 3 km. En gåtur tok rundt l time, og med robåt kunne det ta ca. 1/2 time. Et par elver kunne være litt stri å komme over på skoleveien vår, og det hendte at man måtte langt til fjells for i det hele tatt å komme over.

 

 

 

Som oftest blåste det østavind på Ar­haugfjorden, og da kunne det være mange slitsomme turer rundt Arhaugneset. Hadde vi da også vært på handletur til Åg, og skulle ha på land en 100-kilos melsekk i fjærasjø og med store bølger, ja, da var det ikke bare, bare! Da barna var små, og skulle til Åg på juletrefest, måtte de ofte bæres mye av de 3 kilometrene. Det hendte også at været ble så ufyselig mens vi var på festen, at vi måtte overnatte på Åg.

 

 

Våronn og slåttonn var nok det tyngste slitet vi hadde. Flere hundre trillebårlass med gjødsel skulle trilles ut, oftest i mot­bakke. Da kunne det mange ganger røyne på kreftene. To mål med potetland skulle spas opp med greip, og før potetene skulle settes, var det å hakke rennene med grev. Til det brukte vi snorer for å få dem så ret­te som mulig, og avstanden mellom renne­ne hadde vi oppmerket på grevskaftet.

 

 

 

Så var det å reparere alle gjerdene, som tilsammen kunne være flere hundre meter. Vi brukte gjerne bare bjerkepåler og de sto ikke lenge. Dessuten var det mest piggtråd som ble benyttet, kanskje litt netting av og til.

 

 

Vanligvis var det en måneds pause til slåtten skulle begynne. Da ble det som regel en tur utover i været. Min mor hadde en søster ute i Bolgværet på Olderøy, og dit ut var det en rotur på ca. 3-4 mil. Dette fi­sket foregikk for det meste bare med juksa. Det var bare taretorsk på fluene, dessuten småsei og storsei. Jeg var ofte med far på disse turene, og senere ble det mer og mer min bror og jeg som var der ute sammen. Jeg husker spesielt en dag utenfor Ever­hausen, der storseien bet særlig godt. Jeg kunne vel være rundt 9 år gammel. Vi var jo vanligvis oppe i 4-tiden på morgenen, så når solen begynte å varme, kunne jeg bli nokså trett. Da var det bare å legge seg framme i skotten der far bredde en oljet­røye over meg. Men fisken bet villig mer og mer, og da det ble fullt bakover i båten, måtte han lempe noe forover også - der jeg til slutt kunne ligge trygt med 100 kilo sei over meg!

 

 

 

Etter en tid var det bare å komme seg hjem igjen for å begynne forberedelsene til slåttonna. Det var vanligvis en jobb som tok ca. 2 mndr. Det var mye gress mellom stenene i Arhaugen, og som vanlig ble alt opphengt i hesjer. Disse var vanligvis ikke så lange, da de måtte settes opp slik at de passet i landskapet og slik at alt gresset ble overfor så transporten ikke ble for tung­vint. Det ble tildels slått ganske langt opp­over liene. Flere hundre staur skulle bæres på ryggen. Til hesjetråd ble brukt gammelt linesnøre eller garnlin som ble oppklipp­pet og nøstet snurr på. Dette kunne brukes om og om igjen over flere år. Til stag på hesjen måtte det særlige sterke saker til, og til det bruktes streng. Disse pålene ble da også slått særlig godt ned i jorda. Hvis dette staget plutselig ga etter, kunne hele he­sjen falle sammen, og da var det litt aven jobb å ta den opp igjen! Over gresset på den øverste tråden måtte det legges vart­råd. Denne skulle holde gresset på plass om det skulle komme en skikkelig østa­vindskuling. Hvis gresset skulle falle ned og det samtidig kom med regn, var det i sannhet en jobb å ta det på plass igjen. Hvis det var dårlig vær i lang tid, slik at masse hesjer ble tørre på samme tid, kun­ne det bli opptil 60 bøller å bære inn på en og samme dag. Dette bøllebandet måtte legges dobbelt, slik at det gikk godt å ri bøllen sammen. Når høyet skulle legges i bandet, måtte for det første bandet legges riktig med passelig mellomrom, og der­nest måtte gresset plasseres riktig i bandet. Endelig var det å ta den plassert i riktig høyde på ryggen.

 

 

 

Vi hadde vanligvis 4 kyr, 1 okse, 8 sauer og et par kalver. Det var ikke alltid vi had­de nok ror til denne buskapen. Om våren, når snøen begynte å går bort, måtte vi ofte i lyngskogen. Da bar det utover Korsvik­haugene, for i Arhaug var det bare gress­mark overalt. Så var det å bryte ris av vedkassen som sto påreist på berget. Kun­ne vi også ta med oss et lass med tare fra Bolgværet, var det bra.

 

 

 

Sommerfjøset hadde vi oppe på Arhau­gjordet, vi måtte først opp Arhaugbakken og så et stykke innover jordet. Buskapen skulle jages i utmarken, som lå ca. 500 meter bortenfor. Et par kalver som skulle drikke, måtte bæres til, og så var det mel­ken som skulle bæres ned morgen og kveld. Den skulle også separeres. Måtte vi også innover viddene for å finne buskapen, kunne det bli langt på natt før vi kom oss til sengs.

 

 

 

Utpå høsten var det å gå til skogs for å hugge vinterveden. Den skulle hugges et godt stykke oppe i lia, langt innenfor Ar­haugen. Dette arbeidet ble gjerne utført på barfrost. Senere på vinteren, når snøen kom, var det å dra den ned til havet, for så å føres hjem. Dette arbeidet var min far og naboen sammen om. Far hadde en seks­ring og naboen en firroing, og disse båtene ble surret sammen over forstevnene. Bak­stevnene ble surret med en vedstrange. Når så veden ble lastet ombord, ble den re­ist opp på disse. Man måtte alltid passe på at rorommet var ledig for å øse om det skulle komme inn vann. I en slik last kun­ne det være mye ved. Det ble vanligvis ført 3 slike laster til hvert hushold. For oss, som bodde nede ved sjøen, var det greit å ta veden på plass med det samme, men na­boen, som bodde langt oppe i bakken, måtte senere bære all veden opp. Det kun­ne bli ca. 50 ganger opp og ned Arhaug­bakken om dagen.

 

 

Så var det slaktertid. Rundt 15 lam, ok­se, et par kalver og kanskje en gris skulle slaktes. Til dette arbeidet var det vanligvis Linas på Reppåsen, Petter på Moa, Konrad Johnsen eller Kåre Ovesen, som alle var flinke slaktere, som ble kontaktet. Det hendte også at en og annen amatør drev med litt slakting, og da kunne det i blant hende at en springvær sto like godt om han fikk en 10-12 slag av øksen i skallen. Det var heller ikke alltid at kniven ble satt på riktig plass, slik at blodet kom ut.

 

 

 

Min bror og jeg var ikke gamle karene før vi var ute på fiske. Som sjøbruk var det mye line som ble brukt. Som regel var det mark vi brukte til agn. Da måtte vi ut i «makkfjæra» på Åg eller på Halsa. Andre ganger kunne det være uerfiske. Da måtte vi opp klokken halv fire for å komme tids­nok til fiskefeltet, som lå et stykke ute i Skarsfjorden. Dit nådde vi da ved femti­den. Da vi hadde tatt ca. 100 uer, satte vi kursen mot Enga og Vall for å få den solgt. Neste dag var det Halsa og dernest Åglan­det. Iblant kunne det også være storsei. Prisen på uer lå på 10 øre og på storsei 25 øre pr. stk. Arhaugfjorden var en særlig god fiskefjord. Den kunne mange ganger være pakkfull av både fisk og sild. En og annen hval kom også ofte pesende inn fjor­den. Jeg husker de første reketrålerne. Det var 7 båter fra Møre. Jeg synes enda jeg hører lyden av disse firetaktsmotorene som startet opp kl. 4 om morgenen rett neden­for husene hos oss. Senere kom det også Meløyfjerdinger til. Alt i alt tror jeg rundt 50 båter har deltatt i dette fisket de 65 åre­ne jeg kan huske tilbake, et fiske som også foregår den dag i dag. Uerfisket her inne er kjent også i dag, og en 15-20 båter dri­ver jevnlig dette fisket nå i Arhaugen. Før var det stort sett bare stedets folk, kanskje en båt fra Åg og et par fra Halsa. Nå ser det imidlertid ut til at hele Sørbygda har fått smaken på den fete, gode ueren som kun er å få i Arhaugen!

 

 

Et annet fiske som stort sett hele Sørbyg­da drev med, var ørret- og laksefisket. Det var vanlige dragnøter som ble brukt, og det var ikke sjelden man kunne få 2-300 i ett drag! Det var ikke noen lov om maskestør­reise på den tiden, så her fikk man både smått og stort.

 

 

 

Arhaug har også gjennom årtider vært kjent som et godt jaktterreng. Her har både hare, rype, oter og rev måttet bøte med li­vet gjennom årenes løp. Jeg hører i dag at også skogens konge - elgen - har kommet hit.

 

 

Arhaug har en lang strandlinje, ca. 8 km. Dessuten er det tusenvis med mål av utmark og fjellområder. Merkeberget er merket mellom Arhaug og Slettneset. No­en meter lengere ut er Påljordet. Der har det nok bodd en mann som het Pål. Oven­for der igjen har vi Storlemmen og Små­lemmen. Når du kommer sjøveien og ser opp mot fjellet, så kan det se ut som at in­gen kan ferdes der, for det man ser er bare berg og flåg over alt. Men i virkeligheten er det flere sauestier, der jeg i min tid fer­des mye. I dag er både innmark og utmark blitt havning for hele Tjongsfjordhalvøya, Åglandet og også for en del Halsa.

 

 

I Arhaugen ble det alltid tidlig vår. Dette har østavinden sørget for, og dette var også noe bygdene rundt oss var kjent med. Vi fikk allerede i april måned besøk av sauer, og det ble bare flere og flere etterhvert. Det ble en ekstra jobb for oss å holde dem borte fra innmarken slik at det skulle bli gress igjen til slåtta.

 

 

 

Det kunne også være værhardt. Når det blåste full østlig storm, og det samme når nordvesten kom brytende, var det bare å holde seg i hus. Men når det likevel var mulig å ha båtene liggende, må vi takke Arhaugkluppen for det. Den var selve mo­loen og laget en god havn.

 

 

Om høsten var vi også og hugget en del favnved for salg. Den ble også hugget langt innenfor Arhaugen, og ofte langt oppe i liene. Den måtte dras ned på snøføre. Når vi hadde tatt god vei og 5-6 strange r om gangen, var det bare å passe på føttene for det kunne bli god fart nedover lia. Seksrin­gen og bindalingen rommet en favn og ble rodd over til Æsvik eller Forøy, hvor den ble båret opp og lagt i lag. Den ble brukt når de barket nøtene, og en slik farm på en favn ved fikk vi 16 kroner for.

 

 

 

Hos oss var vi 6 barn og på nabo gården 8. Med foreldre og besteforeldre ble det en flokk på rundt 20 personer. Det var alltid godt naboforhold og stor gjestfrihet mel­lom gården på Arhaug og Korsvik. Mange kom til mor for å smake på brødet som var stekt i bakerovnen og gruen. Jeg husker når mor hadde pakket den spesielle veden som far hadde laget til dette formålet, og satte fyr på. Da var det varmt! Senere ko­stet hun ut slagget og satte inn de 16 brøde­ne det var plass til. Når så den hundreliters store sø-gryta ble hengt over gruen og fyrt under med den spesielle grytveden, da var det godt å sitte på gruvesteinen og varme seg.

 

 

 

I Arhaug, som andre steder i de dager, var det lite å tjene penger på, så alt vi fikk av gården, måtte tas godt vare på. Selv om både mor og far slet tungt hele dagen, ble det lite til luksus, men vi hadde bestandig nok og god mat. Det ble noe mindre til klær. Far og mor var tidlig oppe, og far satt og bøtte garn til Lofottinget. Han fikk kr. 1,50 for strengen, som var på 30 favn. Mor satt ved rokken og spant. Det var mange som skulle ha både på føtter og hender vinterstid. Dessuten undertøy, som en brukte bare ull til.

 

 

Det var lang vei for å komme seg på fest. Det eneste ungdomshuset lå i Kila i Tjongsfjord, og dit var det ca. 2 mil. Det verste stykket var mellom Åg og Arhaug. Det sto en torvsjå i leia, og der måtte vi of­te skifte klær. Alle de blaute myrene kunne være vanskelige å forsere.

 

 

 

Den første granen ble plantet for 30-40 år siden. I dag er både innmark og en del utmark beplantet. Når du så i dag kommer sjøveien forbi Arhaug, kan ingen se hvor­dan det engang var, men den lange stran­den fra Arhaugneset til Merkeberget vil alltid ligge der. Kommer du landveien, vil du se et mere dystert syn. Jeg var en tur innover i sommer. Innover Korsvikmarken er det gravd på hundrevis av dype grøfter, og inn mot Arhaugen er all løvskogen ned­saget og ligger og råtner. I tillegg er grans­kogen så tett at det nesten er livsfarlig og ferdes, i sær for gamle folk og barn. Vide­re innover treffer du, på mengder av bjerk som er lagret i dunger.

Image

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Over: Familien Arhaug på reisefot. 

 

 

 

Ja, jeg måtte nesten gråte når jeg tenkte meg tilbake. Slik gikk det med den bjerka som sto overfor husene i Arhaugen, den som både far og naboen skulle ta når de ble eldre og ikke lenger hadde krefter til å dra så langt av gårde. Her var det vi kunne ta med barna for å fylle bøtter med bær. Her var det vi kunne høre kvitringen av fuglene og kjenne duften av bjerkeskogen en for­sommerdag.

 

 

 

Et lyspunkt er det jo at en i dag kan kjøre med bil til Arhaug. Denne veien kom bare 50 år for sent. Det er fint for dem som bare skal en søndagstur etter veien, men i ter­renget vil det aldri bli slik det engang var.

 

 

I fjor sommer ringte Harald Engen til meg. Han kunne fortelle at han var i Arhaugen. 4 amerikanere var steget i land der. De ville se stedet hvor deres bestefar hadde vokst opp. Flere ganger gikk de rundt huset og i terrenget forøvrig og foto­graferte. Kanskje Arhaug er et sted som har kommet i amerikanske aviser.

 

Ja, hvem vet?

Oppdatering 2: Jorun Abrahamsen

Når det gjelder Ågskardet er mitt nærmeste slektskap en halvsøster av min oldefar.  Hun het Hanna Maria Monsdatter og bodde på gnr 16 bnr 1, Arhaug.  Hun var født på Gjerøya 22.03.1840 som uægte barn av Mons Andersen og Dorthea Olsdatter.  Mons ble senere gift med Sara Fordelsdatter, de bodde på Masnæs.  Deres sønn Saras Monsen var far til min mormor.  Hannas mor, Dorthea, ble gift med Peder Johannessen Krøger på gnr 14 bnr 4 på Åg, og Hanna fulgte med mora.  Men hun kunne ikke skjule sitt faderlige opphav, jeg ser i folketellinga for 1865 at Hanna er notert som husmoras datter med merknad "Faderen halv Fin".
Hanna ble gift 08.11.1868 med Hans Daniel Mekkelborg Danielsen født 03.04.1841 på Gjerøya, sønn av Daniel Olsen.
Hvor de ble av vet jeg ikke - foreløpig.

Beboere nå: Ingen

 
Sist oppdatert ( lørdag 10. januar 2009 )
 
< Forrige   Neste >